Hvor er min trygghet?

Har jeg opplevd mobbing? Ja.
Har jeg opplevd skuffelser? Ja.
Har jeg opplevd kjærlighetssorg? Ja.
Har jeg opplevd å ikke blitt sett? Ja.
Har jeg opplevd å ikke strekke til/ikke være god nok? Ja.
Har jeg opplevd å blitt sammenlignet med andre? Ja.
Har jeg opplevd å blitt avvist? Ja.
Har jeg opplevd sykdom? Ja.
Har jeg opplevd en tung oppvekst? Ja.
Har jeg opplevd å måtte stå alene i vanskelige tider? Ja.
Har jeg opplevd familieproblemer på nært hold? Ja.
Har jeg opplevd usikkerhet i livet? Ja.
Har jeg opplevd ustabilitet i livet? Ja.
Har jeg opplevd økonomiske vansker? Ja.
Har jeg hatt problemer med mitt selvbildet? Ja.
Har jeg opplevd å bruke mye krefter&energi på noe/noen over lengere tid som plutselig brått raser sammen? Ja.
...

Livet er reelt. Man kjenner og føler på det hver dag. Livet møter oss med sine gode og onde dager. Livet kan by på ubesvarte spørsmål, hendelser man aldri kunne tenkte seg, skuffelser...men livet kan også by på latter&glede, dype vennskap, fred&kjærlighet, overraskelser, gode følelser... Livet er reelt.

Det er så lett for å tenkte at hvis man bare har "alt på plass", når man er i en god periode/fase i livet og alt kan virke "perfekt" kan man sette sin trygghet i det. For min del har dette vært tilfelle. Men når alt dette raser sammen sitter man igjen med ingenting og det er hardt. Man kan ha flere stormer rundt seg men hvis tryggheten er Gud er det likevel bedre enn å "ha alt på plass" og ha sin trygghet i det.
 I det siste har det virkelig gått opp for meg hvor dyp Guds kjærlighet er. Uansett hva jeg har gjort eller hva som har blitt gjort mot meg forandrer det ikke på Hans kjærlighet til meg. Han er mitt skjold, min del, min styrke, min forløser, min tilflukt og min sterke festning! Hadde livet med Gud vært basert på følelser hadde jeg ligget dårlig ann. Jeg og deg kan velge og tro det, velge å anvende det i hverdagen vår.

"La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden."
Kol 2,2